Banetyper forklart: parkbane, skogsbane, linksbane og fjellgolf

Når du blar gjennom golfbaner, dukker det opp ord som parkbane, skogsbane, linksbane og fjellgolf. Banetypen sier mye om hvordan en runde kommer til å føles, og hva slags spill som lønner seg. Her er en enkel forklaring på de vanligste typene.

Parkbane

Parkbanen er den klart vanligste banetypen i Norge. Den er anlagt i åpent, velstelt landskap med spredte trær, tydelige fairwayer og ofte vann og bunkere som hindre. Parkbaner er gjerne behagelige å gå og passer spillere på alle nivåer. Oslo Golfklubb på Bogstad er en klassisk norsk parkbane.

Skogsbane

En skogsbane er lagt gjennom skogsterreng, der hullene rammes inn av tett skog på begge sider. Det stiller større krav til presisjon fra tee, for et skjevt slag havner fort blant trærne. Til gjengjeld føles hvert hull avskjermet og rolig.

Linksbane

Linksbanen er den opprinnelige golfbanetypen, anlagt i åpent, sandholdig kystlandskap med få trær, fast underlag og mye vind. Her er bakkespillet viktig: du kan trille ballen inn mot green i stedet for å fly den hele veien. Rene linksbaner er sjeldne i Norge, men noen baner har tydelig linkskarakter.

Fjellgolf og høyereliggende baner

Fjellgolf spilles på høyereliggende baner, ofte i tilknytning til et alpinanlegg. Disse banene byr på storslått natur og store høydeforskjeller, men har til gjengjeld en kortere sesong fordi snøen ligger lenger. Kvitfjell i Ringebu er et eksempel på en bane med både fjellbeliggenhet og linkspreg.

Hvorfor banetypen betyr noe

På en fast linksbane og en myk parkbane lønner det seg å spille ulikt: bakkespill og lave slag på links, høyere innspill mot myke greener på parkbaner. Banetypen påvirker også hvilke køller som er nyttige. I vår oversikt over golfbaner finner du banetypen oppgitt for hver enkelt bane, så du vet hva som møter deg.